"Er hat ein knallrotes Gummiboot" Virvelvinden fra Norge... Norsk språk kan høres i foajeen til Stadthalle, det norske flagget er også å se. En bunad fra Telemark er ikke til å unngå å få øye på. De blytunge foldene hjelper til med å gi den riktige svingen på stakken. Rund som en tallerken svinger midjen den seg, dertil blinker den fint siselerte sølvbrosjen. Når det 85 mann store KJO fra Oslo i sine kapteinsuniformer fyller 2/3 av Stadthalle oppnås en viss norsk godfølelse i salen. Kun en sak mangler for den fullendte lykke. Wencke Myhre, aftenens stjerne. Hun er sjelden å høre mumler en kvinnelig tilskuer mellom to av numrene. Alderen tynger formoder hun, kanskje hun ikke holder så lenge mer... Men så, rett før pausen, knapt halvannen time inn i programmet opptrer hun i lillafarvet tunika og dirndlbluse. Elektrisk og forløsende på samme tid, omtrent som 1-0 rett før pause i en fotballkamp. Naturlig, hva annet kunne man regne med: "Knallroten Gummiboot". En godt beregnet fulltreffer, med påfølgende noe blyg stående applaus. 3 ganger denne kvelden blir den røde greia blåst opp, for hvilken proff gir avkall på noe som går av seg selv? Knapt noen blant publikum er skuffet i pausen. Det har norges største amatørorkester, spekket med utmerkede solister og musikere under sin dirigent Frode Thingæs sørget for. Dirigenten er selv komponist og trombonist innen jazzen. Repertoiret strekker seg fra vanlig korpsmusikk, jazzstandarlåter til sambarytmer. Som avslutning på første akt spiller de sammen med Stadtkapelle Germering. Over 130 mann på scenen avlutter med en flott intonert utgave av Radetzky Marsj. Fullt tilfreds var også fanklubben som Wencke også traff etter konserten. Myke tekster? Det handler om søndag i senga, og om fellene som mannfolka er. Et er sikkert, hun viser en veldig tilstedeværelse på scenen, med temperament og med en røykaktig, dyp stemme som matcher Storbandet veldig bra. Mot slutten flyter ikke bare den overaskende unge fanklubben mot scenen. Noen lysstaver og lysende armbånd vugger i takt med melodien. Refrenget "Vi lever" låter som en trossig hymne. Tilreisende fan overrekker røde roser. Etter slik en kveld kan man i alle fall sove godt. EDITH SCHMIED