Det er lørdag formiddag i Oslo Konserthus, og Kampen Janitsjar øver til kveldens konsert. Sammen med joikerne Berit Sara og Ingor Ántte Áilu Gaup prøver de å gjenskape stemningen fra Finnmarksvidda i et mildværsgrått Oslo. Dirigent Frode Thingnæs er ikke helt fornøyd:
    ? Vi tar den fra starten igjen. Trombonene må være litt mer forsiktige når de kommer inn, husk det.
    Og denne gangen går det bedre.
    ? Musikken er litt uvant for oss skjønner du, forklarer klarinettspiller Terje Knudsen.
    ? Her er det mye 5/8 og 7/8-takt i uvante kombinasjoner. Ikke akkurat marsj, liksom. Umiddelbart syntes jeg jo at joik og janitsjar var en snodig kombinasjon, men nå synes jeg det er fint. Det blir på en måte joiken som har hovedrollen, ikke vi.

By på vidda
Vål?enga Fotball og Kampen Janitsjar ? det mye omtalte Oslo indre øst lever på disse to stolthetene. Bikkjer og småunger skvetter ut i veikanten når Kampegutta kommer marsjerende åtte mann i bredden med helsvarte uniformer og digre tubaer. Gardemusikken høres ut som et usselt skolekorps i forhold til Kampens fyldige blåserekke når lyden gjaller mellom veggene på Karl Johans bygårder 17. mai. Ingen kødder med Kampegutta.
    Kontrasten: 23 år gamle Berit Sara fra Masi.
    ? Jeg er bare en liten reindriftssamejente fra vidda, og er ikke akkurat vant til å ha åtti mannfolk bak meg når jeg joiker. Derfor var jeg litt nervøs i begynnelsen, forteller hun. Hennes nummer i kveld, "Gidda", handler om våren ? om samer som flytter en reinflokk over langstrakte vidder på vei mot kysten.
    Det er denne stemningen gutta fra Oslo indre øst nå øver seg på å formidle.
    ? Jeg synes de er flinke, sier Berit Sara.
    ? Det høres faktisk mest ut som joik, selv om janitsjarorkester er typisk bymusikk. På en måte høres ut som om en liten del av byen plutselig er plassert midt ute på vidda.

Løfter hverandre
Den snodige kombinasjonen av de to musikkformene oppsto da Kampen Janitsjar i fjor besøkte Finnmark. Det viste seg at Johan Sara junior en gang hadde tilrettelagt to joiker for et musikkorps i Alta. Frode Thingnæs tente raskt på ideen, og Kampen fremførte janitsjarjoiken med stort hell i samfunnshuset i Kautokeino for noen måneder siden. Nå finpusser de fremførelsen med tanke på det mindre joikevante publikummet i hjembyen.
    Skjønt akkurat nå er det pause, og alle orkestermedlemmene strømmer ut i en trang gang bak scenen:
    ? Hvor kan vi røyke hen?
    ? Er?e lov å røyke her?
    ? Ska?kke du ha røyk?
    ? Gå?kke an å røyke uten halvliter, vel.
    Mellom alle menneskene i gangen rusler en entusiastisk Áilu Gaup.
    ? Dette går som bare juling, sier han om Kampeguttas tolkning av hans egen joik, "Cakca", som handler om høsten.
    ? Jeg tror joik har noe å tilføre all slags musikk. Jeg var nylig i Göteborg på et musikkurs, og der mente folk for eksempel at joiken kan gi popmusikken et løft hvis man blander de to formene.

Joik og janitsjar? Det passer vel ikke akkurat sammen, da. Dritkult, synes Karin Marion Reinhardtsen og Katrine Lysiak. (Foto: Øyvind Haaland)

    Han tenker seg om et øyeblikk, og tilføyer diplomatisk:
    ? Om Kampen Janitsjar er det vel forresten best å si at vi begge løfter hverandre.

Aldri hørt joik
Klokka nærmer seg halv åtte, og salen begynner så smått å fylles opp med drøye 1300 Oslofolk.
    Blant disse finner vi de seksten år gamle venninnene Katrine Lysiak og Karin Marion Reinhardtsen.
    ? Joiking, sier du? Det blir sikkert stilig det, selv om kombinasjonen ikke akkurat er så normal, mener Karin.
    ? Nettopp. Dritkult. Folk kommer til å få sjokk, supplerer Katrine.
    Ingen av dem har noen gang hørt joik i virkeligheten. Likevel nøler de ikke med å synge noen strofer av Mattis Hættas Grand Prix-slager fra 1980: E-lo-le-lo...
    ? Vi burde kanskje vært med og joiket, foreslår Karin.

Høydepunktet
Konserten åpner så tradisjonelt, så tradisjonelt. En marsj her og en marsj der, et par rutinenummer med en uinspirert Elisabeth "Bettan" Andreassen og hjertelig takk til alle sponsorene som er her i kveld. Så er det endelig tid for joik. Publikum setter seg bedre til rette i stolene. Dette er kveldens høydepunkt, later det til at alle synes.
    Vår-joiken er langsom og melankolsk. Orkesterets partier er delvis melodiøse og iørefallende, delvis litt vanskeligere tilgjengelige. Ikke akkurat Gammel jegermarsj altså, men Kampegutta henger med. Applausen varer lenge etter at Berit Sara sjenert har tasset av scenen.
    Àilu Gaup ser ut til å være mer vant med rampelyset der han lever seg inn i sin rytmiske høst-joik, som handler om brunstige reinbukker på sjekker?n. Litt strupesang fungerer utmerket som publikumsfrieri. Terje Knudsen og de andre musikantene stokker de uvante taktartene som om de aldri skulle ha gjort annet, og publikum liker det. Noen øyeblikk er virkelig Oslo Konserthus hensatt til Finnmarksvidda.
    Det varer riktignok ikke lenge. Når ekstranummeret "Kampeguttas melodi" vekker spontan allsang i salen, er vi alle tilbake på Karl Johan igjen. Likevel:
    ? Joiken var bra. Forbausende bra. Særlig han mannen var skitkul, sier vårt sekstenårige kommentatorpanel og tildeler seansen terningkast fem, med følgende forbehold:
    ? Vi må venne oss litt mer til det før vi kan digge det helt.